Kongsvinger festninger

Du ser den lenge før du kommer fram: en stjerne av mur og voll som hviler på åsen over elva. Kongsvinger festning har aldri blitt stormet, men har formet historien i grenselandet i mer enn tre hundre år. Her ble kriger hindret, felttog planlagt og fred forhandlet. Dette er fortellingen om grensevakten som voktet veien mot riket – og byen som vokste i skyggen av kanonene.

Porten mot øst

Plasseringen er alt: Festningen troner over Glomma der gamle ferdselsårer møtes – nord–sør langs elvedalen og øst–vest via Eidskog mot Värmland. Her passerte handel, pilegrimer og hærer. Derfor ble Kongsvinger et naturlig nøkkelpunkt i forsvaret mot angrep fra Sverige.

Fra skanse til stjerne (1681–1682)

Etter 1600-tallets kriger mot Sverige trengte Danmark-Norge et sterkere grensevern. På høyden over Vingersund lå allerede jordarbeider (skanser). I 1681–1682 fikk ingeniøroffiseren Anthony Coucheron i oppdrag å gjøre skansen til en permanent festning: et stjerneformet bastionsverk som kunne dominere både elveløpet og veiene. Rundt anlegget vokste «Øvrebyen» fram – gatene lagt i rette vinkler etter tidens militære byplan.

Krig på terskelen – men aldri beleiret (1700-tallet)

Under Den store nordiske krig (1700–1721) ble Kongsvinger tungt bemannet. I 1716, da Karl XII gikk løs på Norge, ble festningen forsterket – men svenskene valgte andre akser. Kongsvinger ble derfor ikke angrepet direkte, men fungerte som base og avskrekking.

Hovedkvarter i 1719 – og «Tyttebærkrigen» i 1788

I 1719 var festningen norsk hovedkvarter for operasjoner inn i Sverige. Også under den kortvarige «Tyttebærkrigen» i 1788–89 spilte Kongsvinger en nøkkelrolle som garnisons- og støttebase for styrker langs grensen. Krigen brøt ut da Danmark-Norge ble trukket inn i den såkalte Teaterkrigen, et resultat av dansk allianse med Russland mot Sverige. Norske tropper ble sendt til grensen og mobilisert i store antall, men det kom aldri til store slag. Mangel på forsyninger, sykdom og høstkulde gjorde mer skade enn fienden, og soldatene overlevde til dels på det de fant i skogen – deriblant tyttebær. Dette gav krigen sitt folkelige navn. For Kongsvinger festning betød dette at anlegget fungerte som et oppmarsj- og støttepunkt, men uten at festningen selv ble satt på alvorlig prøve i kamp.

Napoleonskrigene: Krigen mot Sverige 1808–1809

Under Napoleonskrigene ble Danmark-Norge trukket inn på Frankrikes side, mens Sverige støttet Storbritannia og senere Russland. Dette førte til krig mellom Norge og Sverige i 1808. Svenske styrker rykket da inn i Solør og Eidskog, og den 18. april 1808 vant de et viktig sammenstøt ved Lier stilling. Seieren åpnet veien sørover, og svenskene kom helt ned til Glomma. Likevel holdt de seg på avstand fra Kongsvinger festning – anlegget ble regnet som for sterkt befestet til at et direkte angrep kunne lykkes. Krigføringen ble etter hvert preget av mindre trefninger, utmattelse og forsyningsproblemer på begge sider. Våren 1809, den 10. mars, ble det derfor inngått en våpenhvileforståelse i Kongsvinger-området. Dette bidro til å roe ned fronten i sør, selv om krigen fortsatt pågikk i nordlige deler av landet. For Kongsvinger festning ble resultatet at den beholdt sin strategiske betydning som sperre mot svenske innfall, men igjen uten å bli satt på alvorlig prøve i et direkte angrep.

1814: Lier og Matrand – blod og mot i Eidskog

Sommeren 1814, under krigen med Sverige etter Kielfreden, ble Kongsvinger-området igjen et brennpunkt. Svenske styrker rykket inn over grensen, og den 2. august stod slaget ved Lier, hvor norske soldater under oberst Hans Henrik Rode møtte dem med hard motstand. Noen dager senere, den 5. august, kulminerte kampene i slaget ved Matrand – den blodigste trefningen på norsk jord under krigen i 1814. Her ble svenskene tvunget til retrett etter intense nærkamper, og nordmennene sikret en av de største militære seirene i felttoget. Kongsvinger festning ble ikke angrepet direkte, men spilte en avgjørende rolle som støtte- og forsyningsbase for de norske styrkene. Byen og omegnen ble sterkt preget av krigshandlingene, men selve festningen beholdt sin status: uinntatt og urokket som symbol på forsvaret av det indre Østlande.

Nedlagt, gjenbrukt – og modernisert før 1905

I fredstid skiftet festningen funksjon: nedlagt første gang i 1823, senere tatt i bruk igjen som depot, fengsel og garnison. Mot slutten av unionstiden ble grenseforsvaret rustet opp. Vest for hovedanlegget kom tvillingfortene Vardåsen og Gullbekkåsen (1901–1903) med moderne 12-cm batterier i fjellanlegg. Da unionen brast i 1905, krevde svenskene rivning av grensefestninger – men Kongsvinger lå utenfor den demilitariserte sonen og ble stående.

Krig og okkupasjon: 1939–1945

Da andre verdenskrig brøt ut høsten 1939, erklærte Norge seg nøytralt. For å håndheve nøytraliteten ble utenlandske militære som havnet på norsk jord internert. Den 8. november 1939 ble de første tyske sjøfolkene fra slagskipet Deutschland sendt til Kongsvinger festning, senere fulgt av tyske flyvere som hadde nødlandet. Totalt oppholdt det seg rundt 20 tyske soldater der vinteren 1939–40. Interneringen var ment å vise at Norge ikke tok parti i krigen, og soldatene ble holdt under oppsyn på festningen. I april 1940 endret situasjonen seg brått da tyskerne selv overtok anlegget uten kamp. Fra 1942–43 drev Germanske SS Norge kursvirksomhet på festningen, og etter hvert ble også fanger fra Grini satt i arbeid her. Kongsvinger by fikk stor strategisk betydning som tyskkontrollert knutepunkt mot Sverige – men selve festningen ble aldri krigsskueplass i betydningen beleiring.

Fra garnison til kulturfestning

Etter krigen fikk anlegget nye roller innen forsvarssektoren og militær utdanning, samtidig som det i økende grad ble kulturminne. Militær virksomhet ved Kongsvinger varte helt til 2005. I dag er området åpent for publikum med museum, arrangementer og festningshotell – et landemerke som bærer spor av tre århundrer med norsk grensehistorie.

Foto og tekst: Stian Fosland