Karljohansvern

Karljohansvern i Horten ble grunnlagt i 1818 da kong Karl Johan besluttet at Norge skulle ha et nytt og mer beskyttet hovedverft for marinen. Fredriksvern i Stavern hadde vært landets orlogsbase siden 1750-tallet, men var både for utsatt og for trang til å møte tidens krav. Hortenstangen, på sørsiden av byen, ble først vurdert, men man valgte i stedet området nord for byen som hadde dyp havn, naturlige skråninger og plass til et stort verft. Arbeidet begynte i 1819, og anlegget ble omtalt som verftet i Horten eller Hortens verft. I 1850 ble det formelt marinens hovedstasjon, og i 1854 fikk det navnet Karljohansvern, til ære for kongen som hadde tatt initiativet.

Gjennom 1800-tallet vokste Karljohansvern til å bli hjertet i den norske marinen. Verftet bygde både seilskuter, dampfartøyer og senere panserskip, og rundt anlegget vokste byen Horten frem med boliger, verksteder, kirke og skole. Verftet var en teknologisk pioner i norsk sammenheng og ble etter hvert kjent som Marinens hovedverft.

For å beskytte basen ble det reist flere forsvarsanlegg. Først kom Citadellet, bygd 1848–1851, som lå på høyden midt inne på Karljohansvern og hadde god oversikt over hele havneområdet. Citadellet var hovedfortet i basens indre forsvar. På 1850-tallet ble fortet Norske Løve anlagt på øya Vealøs, rett utenfor Karljohansvern. Fra denne posisjonen kontrollerte fortet innløpet til indre havn og fungerte som ytre portvokter for hele anlegget.

På 1870-tallet ble forsvarssystemet utvidet med tre nye kanonbatterier: Møringa, Tivoli og Hortenstangen. Batteriet på Møringa ble anlagt omkring 1870–1874 ytterst mot nord, med utsyn og ildlinje ut over Oslofjorden. Det kunne støtte forsvaret av innløpet sammen med fortet Norske Løve, men kontrollerte ikke selve havneinngangen. Tivolibatteriet, oppført rundt 1874, lå lenger sør på tangen og besto av tre kanonplattformer med jordvoller og ammunisjonsmagasiner. Hortenstangen-batteriet, anlagt i midten av 1870-årene, dekket fjordområdet vest for basen og fullførte forsvarslinjen mot sjøen. Sammen dannet disse et samlet nærforsvar rundt Karljohansvern.

Foto: Kanonbatteriet på Møringa.

I tillegg fantes det et strandbatteri på Karljohansvern, det lå omtrent der Forsvarets forskningsinstitutt holder til i dag. Batteriet lå lavt i terrenget og hadde ildlinje ut over indre havn, der det kunne støtte forsvaret av kanalområdet og verftet. Det ble fjernet under senere utbygging, og det finnes ingen synlige rester i dag.

Citadellet sto i aktiv bruk helt frem til slutten av 1960-årene. Da verftet trengte større produksjonshaller, ble fortet sprengt og fjernet i 1971. Dermed forsvant et av de mest sentrale 1800-tallsanleggene på Karljohansvern. Fortet Norske Løve på Vealøs står derimot fortsatt, og er i dag det viktigste gjenværende eksemplet på denne typen forsvarsverk.

Karljohansvern var ikke bare et verft, men også et teknologisk og utdanningsmessig sentrum. Her ble Marinemuseet opprettet i 1853, og senere ble Marinens Flyvebaatfabrikk etablert på Møringa, der de første norske sjøflyene ble utviklet og produsert. Området ble med tiden et av de mest avanserte militærindustrielle miljøene i Norge.

Da tyskerne angrep Norge 9. april 1940, ble Karljohansvern en av de første basene som kom under ild. Norske marinefartøy skjøt mot de tyske skipene som forsøkte å ta seg inn i havna, og ett tysk fartøy ble satt ut av spill. Tyskerne satte deretter i land soldater ved Apenes og rykket mot basen fra landsiden. Samtidig sendte de et ultimatum til kommandanten, kaptein H. Smith-Johannsen, med trussel om at byen Horten ville bli bombet dersom motstanden fortsatte. Trusselen var en ren bløff – tyskerne hadde ingen fly klare til et slikt angrep – men den virket. For å hindre ødeleggelse og sivile tap overga Karljohansvern seg klokken 08.35.

Under okkupasjonen ble området brukt av Kriegsmarine som base for reparasjon, verksteder og opplag. De gamle batteriene ble forsterket med luftvern og nye stillinger, blant annet på Møringa hvor tyskerne anla flere tillegg under krigen. Den 23. februar 1945 ble Horten og Karljohansvern rammet av et kraftig britisk bombeangrep som la store deler av verftet i ruiner og krevde mange tyske liv.

Etter frigjøringen i 1945 gjenopptok den norske marinen virksomheten. Verftet ble gjenoppbygget og fortsatte som marinens hovedbase frem til 1963, da Haakonsvern i Bergen overtok rollen. I 1968 ble verftet skilt ut som sivilt selskap under navnet Horten Verft A/S, som fortsatte driften til konkursen i 1987.

I dag er Karljohansvern et kulturhistorisk område som forteller historien om norsk marine, industri og kystforsvar gjennom mer enn 150 år. De bevarte fortene, rester av batteriene og det store verftsområdet vitner om en tid da Horten var selve hjertet i den norske marinen.

Tekst og foto: Stian Fosland