Fredriksvern vert

Langs svabergene i Stavern ligger et av Norges mest betydningsfulle militærhistoriske anlegg. Fredriksvern ble bygget på 1700-tallet for å være marinens hovedstasjon i Norge, og ble et senter for skipbygging, offisersutdanning og forsvar av kysten i over hundre år. Her møtes historien om sjøhelter, konger og soldater – og i dag står Fredriksvern igjen som et storslått kulturmiljø, der barokk arkitektur, krigshistorie og maritim tradisjon er vevd sammen.

En kysthavn blir flåtebase

Stavern har vært kjent som en trygg uthavn helt siden middelalderen. Skip på vei inn Oslofjorden søkte ofte ly her når uvær truet, og det naturlige havnebassenget gjorde stedet strategisk viktig. På 1700-tallet var Danmark-Norge en stormakt som stadig lå i spenningsforhold til Sverige, og behovet for en egen base for kystflåten i Norge ble tydelig. København var for langt unna dersom krigen kom til Oslofjorden. Derfor besluttet kong Frederik V i 1750 å bygge en ny marinestasjon i Stavern. Havnen hadde fordelen av å ha to utløp mot sjøen – noe som gjorde det vanskeligere for en fiende å stenge den inne. Valget var både strategisk og praktisk, og markerer starten på Fredriksvern som landets første hovedbase for marinen.

Stavern fort – Citadellet før verftet

Før verftet ble bygget, var Stavern allerede befestet. I 1677, under Gyldenløvefeiden mot Sverige, ble det reist et blokkhus på en liten holme utenfor byen. Dette fortet fikk etter hvert murer, bastioner og batterier som kunne dekke innløpet til havnen. På 1680-tallet ble anlegget utvidet, og fra 1689 hadde det fast garnison. Under Den store nordiske krig (1700–1720) ble fortet et viktig støttepunkt for sjøkrigen mot Sverige. Det var her sjøhelten Peter Wessel Tordenskiold hadde sin base under flere tokt. Da Fredriksvern verft ble anlagt i 1750-årene, ble det gamle fortet integrert i helheten og fikk navnet Citadellet. Med sine tykke murer, porttårn og plassering ute på holmen, fremstår Citadellet som en dramatisk del av det samlede forsvarssystemet.

Fredriksvern tar form (1750–1757)

Byggearbeidene startet raskt etter kongens beslutning. Mellom 1750 og 1757 vokste et imponerende anlegg frem. På sjøsiden ble det reist voller og seks kraftige batterier som kunne dekke innløpet til havnen. På landsiden ble tre blokkhus oppført i 1788–1790 for å beskytte mot angrep fra land. Kanaler ble gravd, veier planert, og det ble bygget verksteder for skip, smier, lager, brakker og boliger for offiserer. Hele anlegget var bygd som et selvforsynt samfunn – med bakeri, sykehus og egne vannforsyninger. I løpet av de hundre årene verftet var i drift, ble over femti større fartøyer bygget eller utrustet her, fra galeier til fregatter. Fredriksvern ble dermed ikke bare en base, men et sted der kunnskap om skipsteknikk, sjømannskap og strategi ble utviklet.

Garnisonskirken fra 1756

Kirken ble et symbol på både tro og makt. Den ble vigslet i 1756, midt i utbyggingsperioden. Byggherre og arkitekt var verftets sjef, kommandør Michael Johan Herbst, som ga bygningen et rokokkopreg med store vinduer, teglstein og markante detaljer. Kirken hadde plass til både soldater, offiserer og sivile, og ble et samlingspunkt for hele lokalsamfunnet. Den er fremdeles en av Staverns mest markante bygninger og brukes aktivt den dag i dag. Over inngangen er kong Frederik Vs monogram plassert – en påminnelse om at kirken også var et uttrykk for kongemakt og statens tilstedeværelse i Norge.

Unike bygninger: galeiskurer, kadettbrakke og krutthus

Langs sjøfronten ble det fra 1760-årene reist lange, smale bygninger – galeiskurene – der ro- og seilfartøy kunne oppbevares trygt. Det ble reist ti slike, fem er bevart til i dag. Disse gir et unikt innblikk i hvordan marinen organiserte og beskyttet sine fartøyer. Kadettbrakka fra 1774 ble et sentralt sted for utdanning, øvelser og innkvartering av marinekadetter. Sammen med krutthuset, som ble bygget i tykke murer for å beskytte ammunisjonen, og vakthuset som voktet hovedporten, dannet de rammen rundt et levende militærsamfunn. Anlegget var mer enn en base – det var en liten by, styrt etter militære prinsipper.

Utdanning og omstilling: veien til Horten (1817–1851)

Etter 1814 ble Norge selvstendig i union med Sverige, og marinen fikk ny rolle. I 1817 åpnet Det Kongelige Norske Søcadet-Institut ved Fredriksvern, og offisersutdanning ble dermed en del av anleggets virksomhet. Likevel ble det snart klart at Fredriksvern lå for utsatt til å være hovedbase. Havnen var trang, og fienden kunne lettere sperre den. Derfor besluttet kong Karl Johan å bygge en ny hovedbase i Horten. Flyttingen ble fullført i 1850/1851, og dermed endte Fredriksverns tid som marinens hovedstasjon. Søcadettinstituttet ble liggende en stund, men flyttet også til Horten i 1864. Overgangen markerer et vendepunkt – fra å være marinens pulserende sentrum til å få en mer sekundær rolle i landets forsvar.

Ny bruk, ny tid (1896–1945)

I 1896 ble Fredriksvern nedlagt som selvstendig marinestasjon og overført til Hæren. Krigsskolen brukte området som øvingsplass, og i 1934 ble det etablert Luftvernregiment der. Under den tyske okkupasjonen 1940–1945 fikk Fredriksvern en ny rolle. Tyskerne brukte området som forlegning og bygde et kystbatteri ved Rakke, rett utenfor Stavern. Citadellet ble okkupert, og anlegget ble sterkt militært preget, men heldigvis unngikk stedet de store ødeleggelsene som mange andre norske festningsanlegg ble utsatt for.

Skolesenter og fredet kulturmiljø (1946–i dag)

Etter frigjøringen i 1945 ble Fredriksvern tatt i bruk av Luftforsvaret og senere Forsvaret som skolesenter. Her ble nye generasjoner offiserer og soldater utdannet frem til 2002. Etter den tid har anlegget fått en ny rolle som kultur- og opplevelsessenter. I dag brukes Fredriksvern til konserter, festivaler, museer og undervisning, samtidig som det fredede kulturmiljøet bevares. I 2011 ble store deler av området fredet, og i dag regnes Fredriksvern som et av de best bevarte militære anleggene fra barokken i Norden. Når man går gjennom portene eller besøker Citadellet ute på øya, er det som å tre inn i et levende museum der ekkoene av Tordenskiolds sjømenn, kongens offiserer og soldater gjennom tre århundrer fortsatt kan merkes.

Foto og tekst: Stian Fosland