Fredrikstad festning

Historien begynner i 1567, under den nordiske sjuårskrigen (1563–1570) mellom Danmark-Norge og Sverige. Sarpsborg, en av de viktigste byene i Østfold, ble brent av svenske styrker i 1567. Kong Frederik II bestemte at byen ikke skulle bygges opp igjen der den lå. I stedet ville han ha en ny by, lenger ned ved Glommas utløp, der elva delte seg og danner naturlige vannbarrierer. Den nye byen fikk kongens navn: Fredrikstad. Valget av plass var ikke tilfeldig. Det handlet om handel og kontroll, men først og fremst om forsvar. Glomma og vollgraver kunne brukes som vern, og artilleri kunne settes opp til å dekke elveløpet. Det var starten på byen – men selve festningen kom senere.

På 1600-tallet skjer det avgjørende steget fra handelsby til festningsby. Danmark-Norge sto i stadig konflikt med Sverige, særlig etter at Sverige begynte å vokse som stormakt på 1600-tallet. Grensen i sørøst var utsatt. Svenskekongen trengte bare én vellykket fremrykking for å få kontroll over innløpet til Glomma og true hele indre Østlandet. For å stanse dette, ble det utarbeidet en gjennomtenkt forsvarsplan der Fredrikstad fikk en nøkkelrolle.

I andre halvdel av 1600-tallet ble Fredrikstad befestet som en moderne bastionsfestning etter nederlandsk modell. Denne typen festning var lav og bred, ikke høy og tynn som middelalderborger. Tanken var at jordvoller og tykke murer bedre tålte artilleriild enn høye tårn. De karakteristiske stjerneformene – bastioner som stakk ut i vinkler – gjorde at forsvarere kunne skyte langs egne voller og hindre fienden i å gjemme seg inntil murene. Rundt byen ble det anlagt voller, bastioner, bastionsspisser, hornverk og vollgraver fylt med vann. Byen ble i praksis pakket inn i militær ingeniørkunst.

Arbeidet skjøt fart særlig etter Gyldenløvefeiden (1675–1679), en krig mellom Danmark-Norge og Sverige ledet på norsk side av stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve. Krigen viste tydelig hvor sårbar grenselandet var. Etter dette ble Fredrikstad bygget ut som en viktig del av forsvaret av sørøstlige Norge. På slutten av 1600-tallet fremstår den befestede delen av Fredrikstad – Gamlebyen – som et komplett forsvarsanlegg, med voller, porter, kaserner og militære magasiner. Hele byen innenfor vollene var en del av systemet. De sivile bodde tett innpå soldatene, krig og hverdagsliv var ikke delt.

1700-tallet var preget av uro og gjentatte krigsutbrudd mellom Danmark-Norge og Sverige. Den store nordiske krig (1700–1721), hvor Sverige kjempet mot et bredt allianseforbund, trakk også Norge inn. Østfold og grenseområdet ble igjen militært viktig. Fredrikstad fungerte som forsyningsbase og samlingssted for tropper. Byen lå strategisk til for både forsvar og utrykning, og depotene i byen forsynte styrker som ble sendt mot svenskegrensen. Under disse stridene ble også svakhetene ved festningen avdekket. Festningen var sterk mot direkte angrep fra elveløpet og sjøsiden, men terrenget rundt åpnet også for at en fiende kunne plassere artilleri på høydene og beskyte byen ovenfra. Derfor ble det etter hvert bygget fremskutte stillinger og sekundære verker utenfor de opprinnelige vollene for å hindre fienden i å få overhøyde. Fredrikstad ble på den måten ikke bare en by med voller, men et helt forsvarslandskap.

Samtidig må man forstå hverdagen innenfor murene. Fredrikstad på 1700-tallet var en garnisonsby. Mange av mennene som bodde der var soldater, underoffiserer eller håndverkere som arbeidet for forsvaret. I husene bodde familier tett, og mange leide ut rom til militært personell. Det militære styrte rytmen i byen: Vakter ble satt ut ved portene, saluttene fra kanonene markerte høytider, og orlogsfolk og offiserer satte preg på gatebildet. Men Gamlebyen var ikke bare militær. Det var også et vanlig bymiljø med baker, smed, vertshus, kirke, marked og barn som vokste opp bak jordvollene. Livet kunne være trangt, men det var stabilt så lenge lønningene kom og krigen ikke sto rett utenfor vollene.

Foto: Kommandantporten vender ut mot Glomma, like ved fergeleiet. Porten ble brukt av kommandanten og offiserene, og førte direkte ut mot elva hvor forsyninger og båter anløp festningen.

1814 markerer et brudd i norsk historie og for Fredrikstad festning en dramatisk hendelse. Etter Napoleonskrigene ble Danmark-Norge presset av stormaktene. I januar 1814 ble unionen mellom Danmark og Norge oppløst, og Norge ble forsøkt overført til Sverige. Norge forsøkte å stå imot, skrev sin egen grunnlov på Eidsvoll 17. mai 1814, og gikk inn i en kort krig mot Sverige sommeren 1814. I denne krigen kom svenske styrker mot festninger i Østfold og langs Glomma. Fredrikstad var et av målene. Fredrikstad festning ble beleiret og beskutt av svenske styrker i august 1814. Den daværende kommandanten, oberst Nils Christian Frederik Hals, overga festningen 4. august 1814. Overgivelsen var omstridt allerede da. Hals mente at festningen ikke kunne holdes lenger uten meningsløs ødeleggelse, at situasjonen var militært håpløs, og at videre motstand bare ville koste liv. Kritikere mente den burde vært holdt lenger som symbol. Uansett markerte dette i praksis slutten på festningen som en aktiv kampplass. Samme høst gikk Norge inn i union med Sverige, med egen grunnlov, men i personalunion under den svenske kongen.

Etter 1814 var ikke Fredrikstad lenger en grensefestning i samme forstand. Norge og Sverige var nå forent under samme konge, og trusselen fra svensk invasjon forsvant. Behovet for en så tungt befestet by sank. Likevel fortsatte området å ha militær betydning. Fredrikstad ble liggende som en garnisonsby gjennom 1800-tallet. Forsvaret brukte bygningene til kaserner, magasiner, verksteder og lager. Gamlebyen fikk dermed et særpreg: Den ble ikke modernisert og revet slik mange andre gamle bykjerner ble utover 1800-tallet. Vollene ble stående. Portene ble stående. Trehusene ble stående. I dag er det derfor mulig å gå i brosteinsgatene og stort sett følge samme gateforløp og se mange av de samme bygningene som på 1700- og tidlig 1800-tallet. Det er uvanlig i Norge.

På slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet skjer en langsom overgang. Det norske forsvaret utvikler seg, våpenteknologien endrer seg, og moderne artilleri gjør de gamle bastionsverkene mindre relevante. Festningen mister gradvis sin operative rolle som forsvarsanlegg. Men den militære aktiviteten forsvinner ikke helt. Det var fortsatt militære avdelinger, depot og øvelser i Fredrikstad fram mot andre verdenskrig. Garnisonstanken levde videre, om enn i mindre skala.

Så kommer 9. april 1940. Tyskland angriper Norge. Strategien til den tyske Wehrmacht var å sikre rask kontroll over havner, jernbane, viktige byer og kommandolinjer. Østfold og nedre Glomma-området var viktig på grunn av nærheten til Sverige og de kommunikasjonene som gikk gjennom regionen. Fredrikstad-området ble raskt tatt av tyske styrker i april 1940. Den gamle festningen i Gamlebyen var ikke lenger et moderne forsvarsverk i militær forstand. Den gjorde ikke motstand slik kystfort og nyere anlegg gjorde enkelte andre steder. I stedet ble området raskt innlemmet i den tyske okkupasjonsstrukturen. Under den tyske okkupasjonen (1940–1945) ble festningsområdet brukt av tyskerne til formål som lå tett opp mot det det alltid hadde vært: kontroll, tilstedeværelse, disiplin. Gamlebyen var et av stedene der den tyske militærmakten viste seg fysisk. Det var vakter, soldater i gatene, kontrollposter og forflytning av mannskaper. Som andre steder i Norge under okkupasjonen ble det innført begrensninger, kontroll av bevegelse og overvåkning. Sivile i Fredrikstad skulle forholde seg til en fremmed militærmakt som tok seg til rette i bygninger som i generasjoner hadde vært knyttet til norsk forsvar og norsk suverenitet. Hverdagen i Gamlebyen under krigen bar preg av knapphet. Matrasjonering, portforbudstider, tysk tilstedeværelse og mistanken som alltid hang i lufta. Folk lærte å være forsiktige med hva de sa og til hvem de sa det. Samtidig var livet nødt til å fortsette for barna, familiene, håndverkerne. Brosteinen ble feid, bakerovnene var i bruk, og folk gikk fortsatt til kirken. Dette er noe av det særpregede ved Gamlebyen: historien lå ikke bare i kanonene og vollene, men i at vanlige mennesker levde midt i det. Tyskernes okkupasjon endte våren 1945 da Tyskland kapitulerte i Norge 8. mai 1945. Etter frigjøringen ble området igjen norsk militært territorium. Men verden var forandret. Luftmakt, mekanisert krigføring og moderne artilleri gjorde den klassiske bastionsbyen til et minne fra en annen tid.

Etter krigen ble Gamlebyen gradvis frigjort fra å være rent militærområde og utviklet seg til det den er kjent som i dag: en bevart festningsby fra 1600- og 1700-tallet, den best bevarte av sitt slag i Skandinavia. Den gamle bykjernen med voller, porter, kommandantgård, brakker, vakthus og magasiner viser hvordan et samlet militært og sivilt miljø fungerte i eneveldets tid. Her kan man fremdeles se de geometriske jordvollene ligge som en stjerne rundt trehusbebyggelsen, og man kan krysse vollgravene over broene slik folk gjorde for hundrevis av år siden.

Ser man hele linjen, går det en rød tråd gjennom historien til Fredrikstad festning: Den ble grunnlagt som et vern etter ødeleggelse, utbygd som et skjold mot Sverige, brukt som garnisonsby for soldater og familier i fred og ufred, overgitt i 1814 da Danmark-Norge brøt sammen, beholdt som militærbase gjennom 1800-tallet, tatt i bruk av tyske styrker under okkupasjonen fra 1940 til 1945, og deretter bevart som et historisk miljø. Det er også verdt å si dette til slutt: Grunnen til at Gamlebyen i Fredrikstad føles ekte når du går der, er at dette ikke er et museum bygget senere. Den er ikke laget for å se gammel ut. Den er gammel. Den har vært bebodd, brukt, okkupert, overgitt, frigjort og elsket – og den står fremdeles innenfor de samme vollene som ble reist for å holde fienden ute.

Tekst og foto: Stian Fosland