Hvordan kunne en norsk prestesønn med store tanker om fred, orden og nasjonal storhet bli stående igjen som selve symbolet på svik? Historien om Vidkun Quisling er et av de mørkeste og mest sammensatte kapitlene i Norges historie – en fortelling om intellekt, idealisme, maktbegjær og blindhet for egne feil. Hans navn skulle etter hvert bli så belastet at det gikk inn i språket som et internasjonalt ord for forræderi.
Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling ble født 18. juli 1887 i Fyresdal i Telemark. Faren, Jon Lauritz Qvisling, var prest og skolemann, kjent for sitt sterke samfunnsengasjement. Moren, Anna Caroline Bang, kom fra en familie med handelsbakgrunn. Oppveksten var preget av kristen moral, plikt og lærdom, og sønnen utmerket seg tidlig som skoleflink, stille og alvorlig. Han valgte en militær karriere og tok utdanning ved Krigsskolen, der han utmerket seg som en usedvanlig dyktig elev. Han ble offiser og etter hvert ansett som en mann med stort intellekt og interesse for filosofi, språk og verdensordning. Rundt første verdenskrig ble Quisling sendt til Russland som militærattaché og senere som hjelpearbeider under Fridtjof Nansens ledelse. Han opplevde hungersnøden, borgerkrigens kaos og samfunnsoppløsning på nært hold, og dette formet synet hans på stat, makt og menneske. Han ble overbevist om at demokrati og parlamentarisme skapte svakhet og forfall, og at bare et sterkt lederskap og en samlet nasjon kunne hindre samfunnet i å gå under.
Etter hjemkomsten til Norge i 1929 begynte Quisling å skrive og tale om behovet for en ny politisk retning. Han utviklet sin egen filosofi, som han kalte «universisme» – en idé om å samle menneskeheten under en felles åndelig og vitenskapelig verdensorden. Samtidig så han kommunismen som en dødelig trussel mot både religion og nasjon. I 1931 ble han utnevnt til forsvarsminister i Bondepartiregjeringen under Peder Kolstad, selv om han ikke var medlem av partiet. Hans tid i regjeringen ble preget av uvanlige forslag, selvhevdelse og konflikter med kolleger. I 1933 brøt han med de etablerte partiene og dannet sitt eget – Nasjonal Samling. Partiet var sterkt nasjonalistisk, kristent og autoritært, og hentet inspirasjon fra Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland. Quisling så seg selv som fører for en ny norsk bevegelse som skulle samle folket mot klassekamp og fremmed ideologi. Men den norske befolkningen var lite mottakelig for hans ideer. NS fikk aldri mer enn noen få prosent oppslutning, og Quisling ble i offentligheten sett på som en fanatiker, en mann som levde i sin egen virkelighet. Likevel fortsatte han med urokkelig tro på sin egen rolle i historien.
Da tyske styrker invaderte Norge 9. april 1940, så Quisling sin sjanse. Han gikk på radioen og erklærte at han hadde tatt makten i landet for å beskytte Norge mot kaos. Hans selvutnevnte regjering var uten støtte fra konge, Storting eller folk, og ble avvist både av nordmenn og tyskerne selv. Men Quisling hadde plantet et frø. Etter at tyskerne hadde etablert kontroll, valgte de å bruke ham som et politisk redskap. I februar 1942 ble han formelt innsatt som ministerpresident for det som ble kalt Den nasjonale regjering. Den reelle makten lå hos Reichskommissar Josef Terboven, men Quisling fikk en viss frihet til å forme sitt regime. Han forsøkte å bygge opp en norsk stat etter nazistiske prinsipper, med NS som eneste tillatte parti, ungdomsorganisasjon, hird og lojalitetserklæringer til føreren. Hans drøm var å skape et nytt Norge, en nordisk stat i Hitlers rike, med ham selv som nasjonal leder.
Quisling så seg ikke som forræder, men som redningsmann. Han mente at samarbeidet med Tyskland var nødvendig for å sikre Norges fremtid. Men under hans ledelse ble mange nordmenn forfulgt, fengslet, torturert og henrettet. Han sto ansvarlig for innføringen av lover som rammet jøder, lærere, prester og motstandsfolk. Da norske jøder ble arrestert og deportert høsten 1942, skjedde det under hans regjering. Han var klar over det, men forsøkte senere å skylde på andre. Quislings regime ble stadig mer isolert mot slutten av krigen, og mange av hans egne tilhengere begynte å miste troen på ham.
Foto: Arrestbilde av Vidkun Quisling i 1945.
Da Tyskland kapitulerte i mai 1945, ble Quisling arrestert. Han skal ha virket rolig, men resignert. Rettssaken mot ham ble en av de mest omtalte i norsk historie. Den startet 20. august 1945, og Quisling forsvarte seg med intellektuell stolthet, men uten anger. Han hevdet at han hadde handlet for Norges beste, og at historien en dag ville forstå ham. Retten trodde ham ikke. Han ble dømt til døden for landsforræderi, drap og økonomisk berikelse under okkupasjonen. 24. oktober 1945, klokken 02.40 om natten, ble dommen fullbyrdet på Akershus festning. Han sto oppreist og avviste bind for øynene. Ifølge vitner sa han at han døde uskyldig. Etter henrettelsen ble kroppen kremert og asken gravlagt på Gjerpen kirkegård i Skien.
Ettertidens dom over Quisling har vært hard og nådeløs. Han står som symbol på svik, men også som et menneske som viser hvor galt det kan gå når ideologi og selvbilde overskygger virkeligheten. Noen historikere har forsøkt å forstå ham psykologisk, andre mener han ikke bør forstås – bare dømmes. Hans navn ble et internasjonalt ord for forræder, og brukes fortsatt i mange språk som betegnelse på den som svikter sitt eget land. Likevel er hans historie viktig å fortelle, fordi den minner oss om hvor skjør lojalitet kan være i møte med makt og ideologi. Quisling trodde han tjente Norge, men endte med å tjene en fremmed makt. Det er et tidløst varsel om at de farligste forrædere ikke alltid er de som hater sitt land, men de som elsker det på en måte som gjør dem blinde for sannheten.
Viktige hendelser i Vidkun Quisling sitt liv:
• Født 18. juli 1887 i Fyresdal i Telemark som Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling, sønn av sogneprest Jon Lauritz Quisling og hustru Anna Caroline Bang.
• Tok artium i 1905 og offiserseksamen ved Krigsskolen i 1911 som beste elev i sitt kull.
• Tjenestegjorde i Generalstaben og ble ansett som en særlig dyktig analytiker og strateg.
• Var norsk militærattaché i Petrograd (St. Petersburg) fra 1918 til 1919, og fikk nær kjennskap til revolusjonen og kaoset i Russland.
• Arbeidet for Fridtjof Nansen under hungersnøden i Ukraina 1921–1923, hvor han organiserte nødhjelp for millioner av mennesker.
• Giftet seg i 1922 med russiske Alexandra Voronin. Ekteskapet ble kortvarig.
• Giftet seg i 1923 med Maria Vasiljevna Pasetsjnikova (senere Maria Quisling), som ble hans livsledsager.
• Fikk majors grad i 1928 etter flere års tjeneste i Forsvaret.
• Ble 12. mai 1931 utnevnt til forsvarsminister i Peder Kolstads bondepartiregjering, og fortsatte i samme stilling under Jens Hundseid frem til 3. mars 1933.
• Gikk ut av regjeringen og grunnla i april 1933 partiet Nasjonal Samling (NS), inspirert av fascistiske og nasjonalistiske ideer i Europa.
• Forsøkte å skape et sterkt, autoritært Norge, men fikk minimal støtte i folket og svake valgresultater.
• Den 9. april 1940, under det tyske angrepet på Norge, tok han seg inn i Oslo kringkaster og utropte seg til regjeringssjef.
• Quisling erklærte mobiliseringsstans og forsøkte å overta makten, men ble avvist av kong Haakon VII og regjeringen Nygaardsvold.
• 14. april 1940 ble hans selvutnevnte regjering avsatt, og tyskerne innsatte et Administrasjonsråd.
• 25. september 1940 opprettet tyskerne Reichskommissariat Norge under Josef Terboven, som gjorde Quisling til politisk medspiller men uten reell makt.
• 1. februar 1942 ble han innsatt som «ministerpresident» i NS-regimet under den såkalte «Statsakten» på Akershus.
• 12. mars 1942 ble Nasjonal Samling gjort til «statsbærende parti» i Norge, og demokratiet avskaffet.
• Under Quislings styre ble antijødiske lover og tiltak innført, og norske jøder ble arrestert og deportert til utryddelsesleirer i 1942–43.
• 26. november 1942 ble den største deportasjonen gjennomført da 529 jøder ble sendt ut med D/S Donau. Totalt ble 772 jøder deportert fra Norge.
• Etter krigens slutt ble Quisling arrestert i Oslo 9. mai 1945.
• Rettssaken mot ham gikk for Eidsivating lagmannsrett fra 20. august til 10. september 1945.
• Han ble dømt til døden for høyforræderi, mord og økonomisk svik mot den norske stat.
• Anken ble forkastet av Høyesterett.
• Henrettet ved skyting på Akershus festning 24. oktober 1945 kl. 02.40.
• Asken ble først oppbevart i Oslo, men i 1959 overført til familiegraven på Gjerpen kirkegård i Skien.
