Bildene i dette fotoalbumet er fra en tysk begravelse i Bodø etter forliset av «Prinsesse Ragnhild». Bildene er tatt i Bodø høsten 1940, i dagene etter forliset den 23. oktober. Bildene viser en militær gravferd for tyske soldater som mistet livet i ulykken. Bildene er fotografert av en tysk soldat og tilhører Stian Fosland.

Forliset av hurtigruteskipet Prinsesse Ragnhild

Klokken var knapt passert formiddag da hurtigruteskipet «Prinsesse Ragnhild» gled ut fra Bodø den 23. oktober 1940. Ombord var hverdagsliv og krig flettet tett sammen: norske passasjerer som skulle videre nordover, en besetning som kjente leia, og flere hundre tyske soldater på vei til Lofoten. Farten var satt, kaffekoppene klirret – og like nord for byen, med Landegode i horisonten, ble alt revet i stykker på sekunder. En voldsom eksplosjon sprengte opp skroget på styrbord side. Skipet tok inn vann og forsvant fra overflaten i løpet av bare noen få minutter.

Foto: Begravelsen etter omkomne fra «Prinsesse Ragnhild» forliset. 

De som sto på dekk, rakk så vidt å forstå hva som skjedde. Livbåter ble forsøkt låret i kaoset, tauverk slo, og mennesker kastet seg i sjøen for å komme unna. Midt i bråket kom små fartøyer til: frakteskuta «Batnfjord», med fem mann ombord, satte lettbåt på vannet og tok opp folk i puljer – nordmenn og tyskere om hverandre – til lettbåten holdt på å kappe over ripa. Også «Gange Rolf» plukket opp overlevende. Der ute spilte det ingen rolle hvem du var; den som fløt, skulle om bord. Innen redningsarbeidet ebbet ut, var rundt 150 mennesker berget. For de øvrige – anslagsvis nær 300 sjeler – var havet nå blitt et gravkammer. Det var mange om bord den dagen, trolig omkring 450 i alt: besetning, norske passasjerer og en stor kontingent tyske soldater. «Prinsesse Ragnhild» var ikke rekvirert av okkupasjonsmakten; den gikk i ordinær rute for Nordenfjeldske, i en hverdagstrafikk som krigen likevel hele tiden la skygger over. Nettopp det gjør forliset til kystrutas mørkeste kapitler: et sivilt rutemaskineri som plutselig revnet av krigens usynlige tenner.

Årsaken ble lenge diskutert. Noen tidlige beretninger holdt muligheten åpen for andre forklaringer, men etterkrigs-kilder peker mot det mest sannsynlige: at skipet traff en britisk mine lagt ut 8. april 1940, i forbindelse med minesperringen av leia inn mot Vestfjorden. De alliertes forsøk på å stanse jernmalmtrafikken gjennom nøytrale norske farvann satte spor som lå og ventet i mørket – og denne oktoberdagen var én av dem i skipets vei. På land bar Bodø raskt preg av tragedien. Likbiler, lastebiler og hestekjerrer fraktet døde til kirkegården. Der fulgte militære gravferder etter tysk seremoniell.

Minnet etter forliset er også knyttet til havbunnen utenfor Mjeldvika. I mars 2000 lokaliserte en miniubåt fra KNM «Tyr» vraket på om lag 300 meters dyp. Skipsklokken ble hevet og restaurert, og 22. oktober samme år ble en minnebauta over «Prinsesse Ragnhild» avduket på kaia i Bodø. Det ble et rom for ettertanke – et sted der man kan stå i vinden fra Vestfjorden og høre for seg ekkoet av rop, plask og motorstønn den dagen havet tok skipet.

Reportasjer om krig handler ofte om frontlinjer, slag og strategier. Historien om «Prinsesse Ragnhild» er annerledes. Den finner deg på en helt vanlig onsdag i kystruta, i møtet mellom rutetabell og minebelte. Den viser den brå overgangen fra hverdag til unntak – og den viser, i redningsmenn som rodde til de ikke orket mer, at medmenneskelighet ikke kjenner uniform. Bildene fra Bodø kirkegård holder fast dette blikket: stille rammer rundt en katastrofe som bandt nordmenn og tyskere til samme skjebne den oktoberdagen i 1940.