Bildene i dette fotoalbumet er fotografert av en tysk soldat som var på Tjøme i Vestfold under andre verdenskrig. Bildene tilhører Stian Fosland. Noen av bilene er fotografert ved Mågerø fort og ved Vrengen bru. Det er også noen bilder av tilgodelapper som ble gitt til norske arbeidere som arbeidet for tyskerne på Torås fort. Det er også en arbeidsbok fra en norsk arbeider som jobbet vet Torås, Mågerø, Vetan og Vardås fort. 

Tjøme under okkupasjonsårene 1940-45

Tjøme lå ved innløpet til Oslofjorden, og krigen kom tettere på enn mange skulle ønske. Allerede kvelden 8. april 1940 ble vaktskipet «Pol III» angrepet ute i ytre Oslofjord da det forsøkte å varsle om den tyske invasjonsstyrken. Kaptein Leif Welding Olsen mistet livet – et av de aller første norske ofrene i krigen. Senere er baugen av «Pol III» blitt et minnesmerke på Torås som binder Tjømes lokale historie til den nasjonale fortellingen.

Øyene ble raskt en brikke i det tyskerne kalte Festung Norwegen, et sammenhengende nett av kystforsvar. Sør på Tjøme lå Torås fort, som var påbegynt av norske myndigheter rett før krigen. Under okkupasjonen fullførte tyskerne anlegget og gjorde det til et moderne kystfort. Fra sommeren 1942 hadde Torås fire 15 cm Bofors-kanoner, med stillinger og tunneler godt skjult mellom svabergene. Fortet inngikk i Ytre Oslofjord-festning sammen med anlegg på Mågerø, Bolærne og Rauøy, og vaket som en lås ved fjordmunningen.

Foto: Vrengen brua fotografert av en tysk soldat under andre verdenskrig. 

Forsvaret av Tjøme besto ikke bare av hovedfortet. På Hvasser reiste okkupasjonsmakten stillinger på Tjønneberget: lyskastere, nærforsvar og en radar som etter hvert ble en viktig del av overvåkingen. Også nær Verdens Ende og i Moutmarka fantes mindre stillinger og spor etter maskingeværreder. Til sammen dannet dette et lokalt «teppeseil» av vakthold mot sjøsiden, mens landforbindelsen ble kontrollert over Vrengen bru, der tyske vaktposter regulerte hvem som i det hele tatt fikk adgang til øyene.

Krigen merkes også i de sivile sporene. På Ormelet etablerte okkupasjonsmakten en fangeleir for sovjetiske krigsfanger. De ble satt til hardt arbeid på Torås og Tjønneberget, og minnene etter dem lever videre både i skriftlige beretninger og i enkeltskjebner, som graven etter en «russisk krigsfange» på Tjøme kirkegård. Dette er den mørke siden av utbyggingen: anleggene som fortsatt står, ble i stor grad reist med tvangsarbeid.

Samtidig levde folk så normalt de kunne. Fisket var livsnerven, både for tyskere og nordmenn, og mange Tjøme-båter var på sjøen i all slags vær. Nettopp sjøvantheten gjorde at noen våget mer: i skumringen eller nattemørket gikk det turer østover mot Koster-øyene i Sverige. Det fantes tyske vaktbåter, lyskastere og kontroller, men det fantes også lokalkunnskap, stillhet og mot. Ikke alle slike turer startet på Tjøme, men øysamfunnet var et naturlig springbrett – nært havet, med kort vei til åpent farvann.

Direkte kamphandlinger var det lite av på Tjøme. Øyene var tungt befestet, men den allierte landgangen kom aldri til Vestfold-kysten. Hverdagen ble preget av knapphet, meldeplikt, mørklegging og en tydelig militær tilstedeværelse. De siste månedene før frigjøringen økte aktiviteten i Hjemmestyrkene også på Nøtterøy og Tjøme, men selve maktskiftet i mai 1945 skjedde uten større dramatikk. Fortene ble overtatt, flagget heist, og mye av materiellet sto overraskende intakt.

Etter krigen overtok Kystartilleriet Torås, som fortsatt voktet Oslofjordens ytre innløp gjennom den kalde krigen. Først i 1999 ble anlegget endelig lagt ned. I dag er store deler av området åpnet, og frivillige har gjort en formidabel jobb med å bevare og formidle historien. Minnesmerket etter «Pol III» på Torås knytter stedet til det dramatiske døgnet da Norge ble angrepet, mens løpegraver, stillinger og bunkere rundt på øyene lar deg se – og nesten høre – hvordan krigen formet landskapet. Slik lever Tjømes krigshistorie videre: som et varig avtrykk i fjellet, og som fortellinger om vakthold, venting, mot og menneskelig sårbarhet.