Hvis du ønsker å bruke våre bilder til kommersielle formål, trykk, eller annen offentlig publisering, må du spørre om tillatelse.

På denne siden finner du bilder fra en tysk marinegast som var i Oslo 1941. De fleste bildene er fotografert i Oslodistriktet. Enkelte bilder er fra Tyskland fra før avreisen til Norge. De fleste bildene er hverdagsbilder, bortsett fra høsttakkefest på universitetsplassen i oktober. På denne festen deltok blant annet Josef Terboven og Vidkun Quisling. Bildene i fotoalbumet tilhører Stian Fosland.
Oslo i 1941 var en by under fast okkupasjon og et nav for tysk militær logistikk. Særlig sjøveien var viktig. Krigsmarinen organiserte kyst- og havneforsvar i Oslofjorden, og fra april 1941 ble dette formalisert under «Kommandant der Seeverteidigung Oslofjord», med ansvar fra svenskekysten ved Fredrikstad ned til Langesund. Under denne kommandoen lå havnekapteiner, havnebeskyttelsesflotiljer og marineartilleriet som overvåket innløpene til byen. For en marinagast som var innom Oslo dette året, var fjorden full av aktivitet: minesveipere og små patruljefartøy, konvoier som ble ført inn og ut, og vakthold i havna ved Akershus og Vika/Filipstad. Det var ikke bare storslagne skip som preget bildet; de mange småbåtene som ryddet miner, eskorterte lektere og holdt orden i havna, er ofte motiv i soldatenes egne album.

Foto: Oslo Sentralbanestasjon under andre verdenskrig.
Bybildet bar tydelige spor av okkupasjonen. Tyske avdelinger var synlige i gatene, og parader forekom i hovedaksen fra jernbanen via Karl Johans gate mot Slottet. Samtidig var Oslo en levende storby med trikker, arbeidsliv og hverdagsrutiner – men under strenge rammer. Mangel på varer, rasjonering og blendingsregler satte sitt preg på folks liv, særlig i byen. Soldater på landlov fotograferte gjerne byens seværdigheter: Slottet, Universitetet ved Universitetsplassen, Akershus festning og havneområdene. Mange tok turen til Frognerparken/Vigelandsanlegget, som nettopp i 1941 fikk den monumentale hovedporten på plass. Rådhuset ved Pipervika reiste seg også som et markant motiv, men var ennå ikke ferdig; bygningsarbeidene stod stille under krigen, og bygget ble først innviet i 1950.