Natten til 9. april 1940 lå Oslofjorden mørk og stille. Kulden hang i lufta, og ute i sundet gled en tysk invasjonsstyrke lydløst nordover med kurs mot hovedstaden. På Oscarsborg festning, omgitt av tåke og uvisshet, stod en aldrende oberst med besluttsomhet i blikket. Han het Birger Eriksen – og innen morgengry skulle hans valg skrive seg inn i Norges historie som et symbol på mot, ansvar og pliktfølelse.

Angrepet på Oscarsborg festning 1940

Da alarmsignalene gikk over Drøbaksundet ved firetiden, visste Eriksen at han stod alene. Festningen var ikke fullt bemannet, ammunisjonen var gammel, og de fleste soldatene var rekrutter fra rekruttskolen. Likevel var oppgaven krystallklar: Oscarsborg skulle stenge fjorden og beskytte hovedstaden. Foran ham kom et mørklagt krigsskip uten nasjonalitetsmerking – det var den tyske krysseren Blücher, tungt bevæpnet og fylt med tropper, våpen og offiserer som skulle sikre rask okkupasjon av Oslo. Eriksen nølte ikke. Da det enorme skipet nærmet seg, beordret han: «Enten blir jeg stilt for krigsrett – eller så blir jeg en helt. Ild!» De to 28 cm kanonene Moses og Aron brøt stillheten. Granatene traff Blücher med voldsom kraft. Minutter senere åpnet det skjulte torpedobatteriet på Nordre Kaholmen ild – to torpedoer traff skipet midtskips. Eksplosjonene var katastrofale. Skipet tok fyr, ammunisjon om bord detonerte, og Blücher sank i Drøbaksundet med over 800 mann omkommet. Denne beslutningen – tatt på egen myndighet uten ordre ovenfra – forsinket den tyske invasjonen med flere timer. Det var nok til at konge, regjering og Storting kunne flykte fra Oslo. Norge beholdt sin lovlige ledelse, og motstanden fikk en sjanse til å leve videre. Oberst Birger Eriksens resolutte handling reddet Norges frihet i det øyeblikket den var nærmest å bli utslettet. Dagen etter ble Oscarsborg utsatt for gjentatte bombeangrep. Uten luftvern og med utslitte mannskaper ble festningen til slutt overgitt for å unngå unødvendig blodbad. Eriksen ble tatt til fange, men behandlet med en viss respekt av tyskerne.

Foto: Hovedfestningen på Oscarsborg festning etter bombeangrepet 9. april 1940. 

Under den tyske okkupasjonen ble Oscarsborg integrert i den tyske kystforsvarslinjen, under navnet Marineküstenbatterie 5./501 «Oscarsborg». Festningen ble brukt til utdanning, vakttjeneste og som støttepunkt for tysk maritim virksomhet i indre Oslofjord. De gamle norske kanonene ble holdt operative, men det var få kamphandlinger. Hverdagen bar preg av rutiner, vaktposter og stram disiplin. På den nærliggende øya Håøya ble derimot krigens mørke ansikt synlig. Mellom 1941 og 1942 ble flere norske motstandsmenn henrettet der i all hemmelighet. I alt ble elleve nordmenn og én nederlender skutt av tyske eksekusjonspelotonger, blant dem seks unge menn knyttet til «Isbjørn»-saken. Øya ble valgt fordi den lå avsides og utilgjengelig, og tyskerne ønsket ingen vitner til sine handlinger. Da freden kom i mai 1945, overga tyskerne festningen til norske styrker. Den 12. mai ble det norske flagget igjen heist på Oscarsborg. I stillheten etter fem år med okkupasjon stod festningen som et symbol på motstand og selvrespekt – og på en enkelt manns besluttsomhet.

Birger Eriksen ble pensjonert etter krigen, men forble en nasjonal helt. I ettertid er det blitt tydelig hvor avgjørende hans handling var: uten hans mot kunne kongen, regjeringen og den norske statsledelsen blitt tatt til fange den morgenen. Hans valg representerte det ytterste uttrykk for ansvar: å handle når ingen andre tør. Når man i dag står på festningsmuren og ser utover Drøbaksundet, kan man nesten høre ekkoet av Eriksens ordre. De gamle kanonene peker fortsatt mot fjorden, som stille vitner om natten da én mann nektet å bøye seg – og et land fikk tid til å stå opp for sin frihet.

Bilder fra Oscarsborg festning 1940-45

Alle bildene er fotografert av en tysk soldat som tjenestegjorde på Oscarsborg festning under andre verdenskrig, 1940-1945. Bildene tilhører Stian Fosland sin fotosamling.