På kirkegården i nærheten av Jøssingfjorden ble de tyske soldatene som mistet livet under Altmark-affæren gravlagt. Enkle trekors bar navn, grad og dødsdato, og vitnet om en hendelse som trakk en liten norsk fjord inn i verdenskrigens storm. Bildene er tatt av en tysk soldat under krigen, og fanger et stille øyeblikk midt i en tid preget av konflikt. Korsene står som minner om menneskelige tap på begge sider, og om hvordan krigen etterlot spor, også på avsides steder langs norskekysten. Bildene tilhører Stian Fosland.

Jøssingfjorden under okkupasjonsårene 1940-45

Jøssingfjorden i Sokndal er en smal, vill og vakker fjordarm som under andre verdenskrig ble dratt rett inn i storpolitikken. Midt i den såkalte «vinterkrigen på havet» i 1939–1940 var fjorden skueplass for en dramatisk aksjon som gjorde navnet kjent langt utenfor Rogaland. Hendelsene her satte norsk nøytralitet på prøve, formet opinionen i Storbritannia og bidro til at tyske beslutningstakere ble mer overbevist om at kontroll over norskekysten var nødvendig. Fjorden ble siden et symbol i den norske motstandskampen, og ordet «jøssing» vandret fra å være tenkt som skjellsord til å bli et hedersnavn.

Bakgrunnen var den globale handelskrigen på havet. Tyske overflatefartøy og hjelpeskip oppbrakte britiske handelsskip i Atlanteren, og krigsfangene ble ført om bord i tyske fartøy for hjemtransport. Ett av disse var hjelpeskipet Altmark, som vinteren 1939–1940 satte kursen mot Tyskland langs norskekysten med britiske sjømenn om bord. Norge var nøytralt og patruljerte kysten for å verne om territoriet. Norske marinefartøy bordet og inspiserte Altmark flere ganger uten å avdekke fangene. Skipet søkte til slutt inn i Jøssingfjorden en februarkveld i 1940 for å finne ly.

Foto: Graver fra tyskere som ble drept under Altmark-affæren.

Ute i fjordmunningen hadde britene fulgt etter. Den britiske jageren HMS Cossack trengte inn i norsk farvann, lot en bordingstyrke gå over til Altmark inne i fjorden og tok kontroll. I lasterommet satt britiske sjømenn som hadde vært holdt fanget underveis. Da dørene ble slått opp, gikk ropet som senere skulle bli legendarisk i britisk opinion: «The Navy’s here!» Aksjonen var militært sett enkel og rask, men politisk eksplosiv. Den brøt norsk nøytralitet og ydmyket norske myndigheter, som samme kveld sendte skarpe protester både til London og Berlin.

For Storbritannia kom hendelsen som et etterlengtet løft i en tid da krigen på land sto stille og moral var ferskvare. Pressen omtalte bordingen som et bevis på handlekraft og sjømilitær overlegenhet. I Norge ble den folkelige reaksjonen blandet: mange følte stolthet over at landsmenn var skånet for blodbad i fjorden og sympati med de frigjorte fangene, samtidig som bruddet på nøytraliteten og den norske sjømilitære avmakt gjorde vondt. For tyske strateger ble Altmark-affæren et varsko. Den ble tolket som tegn på at de allierte var villige til å operere offensivt langs norskekysten. Måneden etter ble planene for angrepet på Norge og Danmark – Operasjon Weserübung – lagt i høygir, og 9. april 1940 var invasjonen et faktum.

Altmark-affæren fikk også et etterliv i språket. Regimelojale aviser forsøkte året etter å bruke «jøssing» som nedsettende betegnelse på engelskvennlige nordmenn. Det slo tilbake. Begrepet ble umiddelbart tatt i bruk av motstandsfolk og okkupasjonskritikere som stolthetstittel. Slik ble et lite stedsnavn gjort til identitetsmerke for en hel holdning til krigen: stø kurs, trossige rygger, og blikket vendt mot frihet. At ordet overlevde krigsårene som del av norsk politisk vokabular, sier sitt om hvilken symbolkraft hendelsen i fjorden fikk.

Selve Jøssingfjorden fikk en mer hverdagslig, men konsekvent, krigshverdag etter 1940. Kysten av Sør-Norge ble tett kontrollert av okkupasjonsmakten, og fjorder som ga ly og ankerplass, ble interessante både som skjulesteder og som punkter som kunne kontrolleres. I bratt terreng rundt fjorden kom det stillinger, nærforsvar, luftvern og samband. Slike anlegg var del av et større mønster langs kysten: observasjonsposter som varslet trafikk, beskyttede stillinger sprengt i fjell, og enklere feltmessige posisjoner som ble oppgradert etter behov. Det meste var funksjonelt snarere enn monumentalt, og mange spor ligger fortsatt i terrenget – betongrester, sprengte rom, fundamenter og løpegraver som vitner om okkupasjonens grep om kysten.

Krigens siste fase var preget av økende alliert aktivitet over norskekysten. Skipstrafikk ble angrepet fra luften, og enkelte operasjoner strakte seg inn i trange fjorder når målene bød seg. I og rundt Jøssingfjorden var det perioder med skjerpet beredskap, mørklegging og militær tilstedeværelse – alt det som følger med å være en liten fjord i en stor krig. For lokalbefolkningen betydde dette kontroller, restriksjoner og stadige påminnelser om at krigen var nær. Samtidig fortsatte hverdagen så langt det lot seg gjøre: fiske, småhandel og vedlikehold av anlegg og veier som bandt den lille fjordbygda til resten av kystsamfunnet.

Når krigen tok slutt i 1945, stod Jøssingfjorden tilbake med både fysiske spor og et tungt minne. Etterkrigstiden brakte rydding av militære rester, gradvis gjenopptakelse av normal sjøtrafikk og etter hvert en mer bevisst forvaltning av krigsminnene. Minnesteiner og informasjonstavler ble satt opp for å gjøre fortellingen tilgjengelig for nye generasjoner. Historien som formidles, er ikke bare en dramatisk bording en februarnatt. Den rommer også spørsmålet om nøytralitetens grenser, om småstatens handlingsrom under stormaktspress, og om hvordan språk og symboler kan snus på hodet i kampens hete.