De kom i grålysningen 9. april 1940 – unge menn i uniform, med våpen i hendene og frykt i blikket. Noen hadde aldri vært utenfor Tyskland før. De visste lite om landet de ble sendt for å erobre, annet enn at det lå langt mot nord og at de måtte adlyde ordre. Bak dem sto Hitler og hans generaler, men foran dem sto et folk som ikke hadde gjort dem noe.

De tyske soldatene som angrep Norge var ikke én samlet type. De kom fra ulike deler av landet, fra bondesamfunn, byer og småbyer. Mange var vernepliktige eller rekruttert i ung alder gjennom militærplikten som ble gjeninnført etter 1935. Noen trodde på nazismens ideer, men de fleste kjempet ikke av overbevisning – de gjorde det fordi det ble krevd av dem.

Invasjonen av Norge, kalt Operasjon Weserübung, var nøye planlagt. Målet var å sikre Tysklands tilgang til svensk jernmalm gjennom Narvik, og å hindre britene i å ta kontroll over norskekysten. Norge lå strategisk til – midt mellom Atlanterhavet og Østersjøen. Å okkupere landet var ikke bare et spørsmål om makt, men om råstoffer, havner og kontroll over Nord-Atlanteren.

De første soldatene som gikk i land i Oslo, Bergen, Trondheim og Narvik, trodde mange steder at de kom som “beskyttere”. Det var slik propagandamaskinen i Berlin hadde fremstilt det. Men møtet med virkeligheten ble annerledes. De ble møtt med motstand, ild og tap. Mange av dem så kamerater dø i snø og is, i et land de ikke hadde bedt om å invadere.

Blant offiserene fantes det overbeviste nasjonalsosialister, men blant menige soldater var lojaliteten oftere rettet mot kameratene i troppen enn mot ideologien. Flere vitnesbyrd fra tyske dagbøker viser at mange ble sjokkerte over hvor vennlige og siviliserte nordmennene var – og at de slet med skyldfølelse over å okkupere et fredelig land. Noen utviklet vennskap med lokalbefolkningen, andre lukket seg følelsesmessig for å overleve.

Foto: Tyske soldater under felttoget 1940.

Krigens brutalitet gjorde likevel sitt. I møtet med kamp, kulde og frykt ble menneskene gradvis forandret. De som ikke hadde trodd på nazismen da de dro, ble preget av et system der lydighet var liv eller død. Å nekte ordre kunne koste livet. Og selv de som tvilte, bar uniformen og våpnene som undertrykte andre.

Når vi i dag ser bildene av tyske soldater i norske byer, er det lett å se uniformene og glemme menneskene bak. Men de var også sønner, fedre og brødre – fanget i en krig de ikke styrte. De var redskaper for en brutal ideologi, men mange av dem var selv ofre for den. I møte med dem ser vi ikke bare fiender – vi ser unge menn revet med av historiens strøm, der plikt og frykt overdøvet samvittigheten.

Kanskje er det nettopp det som gjør historien om de tyske soldatene i Norge så vanskelig – og så menneskelig. De var en del av ondskapens maskineri, men samtidig produkter av sin tid: formet, forført og fanget. Deres marsj gjennom Norge minner oss om hvor fort mennesker kan miste retningen når makt, lydighet og frykt tar plassen til samvittigheten.

Alle bildene i dette fotoalbumet er tilhører av Stian Fosland. Bildene er fotografert av tyske soldater under angrepet på Norge 1940.