HENRETTET AV FIENDEN 1940-45

Stian Fosland Andre verdenskrig 17 August 2025 Hits: 717

De ble hentet ut av cellene i små grupper. Hendene ble bundet. Noen fikk bind for øynene. En lastebil med presenning tok dem ut av byen og inn i skogen. Der ventet en kort opplesning av dommen – eller ingen ord i det hele tatt – før kommandoropet lød og skuddene falt. Slik så henrettelse ut i okkupasjonens Norge.

I september 1941 fikk folk i Oslo erfare hvor raskt livet kunne snus. Etter melkestreiken ble juristen Viggo Hansteen og fagforeningsmannen Rolf Wickstrøm dømt av en tysk standrett og skutt samme ettermiddag på skytebanen på Årvoll. De var de første nordmennene som ble henrettet under okkupasjonen. For mange ble det et sjokk – og et varsel om hva motstand kunne koste.

Det mest kjente retterstedet i Norge er Trandumskogen ved Gardermoen. Der ble 194 mennesker skutt i løpet av krigen, flest nordmenn, men også utenlandske fanger. Henrettelsene ble utført av en tysk eksekusjonspelotong kalt «Sonderkommando», ledet av SS-offiseren Oskar Hans. Fangene ble fraktet ut, stilt ved en jordvoll eller grop og skutt. Etterpå ble kroppene lagt i massegraver. Et av de mørkeste kapitlene kom våren 1942, da 18 unge nordmenn – såkalte «englandsfarere» – ble henrettet som hevn etter Telavåg-saken. De ble ikke skutt for det de selv hadde gjort den dagen, men for å skremme resten av befolkningen.

I Trøndelag ble Falstadskogen et navn folk sa lavt. I oktober 1942 innførte tyskerne unntakstilstand i Midt-Norge. I løpet av to døgn ble 34 nordmenn skutt i skogen ved fangeleiren Falstad. Blant dem var teatersjefen Henry Gleditsch, hentet fra Trondheim og skutt samme dag. Noen ble dømt i hastige rettsmøter, andre ble valgt ut som «sonofre» – et bevisst forsøk på å skape frykt. I Falstadskogen ble også mange utenlandske fanger skutt. Det nøyaktige tallet på ofre totalt er ikke kjent, men antallet er høyt, og flere ligger i massegraver.

På Akershus festning i Oslo står i dag en minneplate med 42 norske navn. De ble skutt i februar og mars 1945. Bakgrunnen var blant annet likvidasjonen av statspolitiets sjef Karl Marthinsen 8. februar. Dagen etter ble 20 fanger hentet ut og skutt. Nye henrettelser fulgte 10. februar og 17. mars. Dette var tydelige represalier: For hvert angrep fra motstandsbevegelsen svarte okkupasjonsmakten med å skyte fanger.

Også utenfor de mest kjente stedene ble nordmenn henrettet. Ved Grini fangeleir utenfor Oslo ble åtte fanger skutt i juli 1944, tre av dem kvinner. I Tromsø, ved Ulven leir utenfor Bergen og flere andre steder ble mindre grupper stilt opp og skutt. Felles for de fleste sakene var hastigheten og mangel på rettssikkerhet: korte avhør, lite eller ingen forsvar, og dommer som ble satt ut i livet samme dag.

Mange nordmenn døde også i fangenskap – i Norge og i leirer i Tyskland og Polen – av sult, sykdom, mishandling og hardt arbeid. Det er en viktig del av historien. Men denne fortellingen handler om henrettelsene: når staten hevet våpen mot fanger for å skremme en befolkning til lydighet. Derfor er retterstedene våre i dag mer enn historiske steder. De er varsler. Når vi leser navnene på minnesmerkene i Trandumskogen, Falstadskogen og på Akershus, møter vi liv som ble avbrutt på et øyeblikk – fedre, sønner, døtre, ektefeller og venner. Å huske dem er å holde fast ved at rettferdighet og menneskeverd ikke kan skytes ned.

Foto: Henrettede nordmenn blir gravd opp i skogen ved Trandum etter andre verdenskrig.

Liste over henrettede nordmenn 1940-45

Det er kun de som ble henrettet – etter standretter, dommer eller rene represalier – som er tatt med her. Mennesker som døde i fangenskap, av sykdom, sult, mishandling, ulykker eller i selve krigshandlinger, er ikke med i oversikten.