Bilder fra den tyske leiren på Hovedøya i Oslo. Det finnes begrenset fotomateriell fra Hovedøya under andre verdenskrig. Sett i lys av det er har bildene høy historisk verdi. Bildene er tatt ved den store sletta på øya. Her lå det tidligere en brakkeleir. Bildene tilhører Stian Fosland.

Hovedøya under okkupasjonsårene 1940-1945

Hovedøya fikk en sentral, men lite omtalt rolle i okkupasjonstiden. Da tyskerne overtok øya i 1940, tok de i bruk de eksisterende militære anleggene etter Garden og bygde ut en større brakkeleir på sletta øst for klosterruinene. Leiren ble kalt «Lager Hovedöen», og i en marinetelefonkatalog fra krigsårene opptrer også navnet «Blücherlager». Mesteparten av øya ble avsperret som militært område. Hoveddelen av leiren besto av elleve store forlegningsbrakker anlagt i akser med en oppstillingsplass, supplert av flere mindre brakker og offiserskvarter. Tallet på brakker varierer i kildene fordi man skiller mellom hovedanlegget og tilstøtende mindre grupper, men strukturen med en stor, samlet forlegning er godt dokumentert.

Foto: Tyske marinegaster ved en av brakkene på Hovedøya i Oslo.

Leiren huset i perioder betydelige styrker. Her var fast innkvartering for mannskaper fra marinen, og øya ble også brukt til å huse arbeidere knyttet til Akers mekaniske verksted. Anlegget hadde kjøkken og kantine, postkontor, gymnastikksal, båt- og motorverksted og et eget musikkorps. I tillegg fantes en gassbeskyttelsesskole, ammunisjonslagre og en underjordisk tunnel på om lag 200 meter som ble brukt som tilfluktsrom og til undervisning. Det var også et lite lasarett med rundt 100 sengeplasser. Øya ble befestet med skytterstillinger, piggtrådsperringer og flere mindre bunkere.

Kommandantboligen og Lavetthuset på øya ble tatt i bruk til innkvartering. I desember 1943 rekvirerte tyskerne dessuten båthuset og restauranten til Revierhavnens Baatforening ved nordøstsiden, som ble brukt som offisersmesse. Leiren omtales i kilder mot slutten av krigen som en gjennomgangsleir, og tekniske arbeider – som utvidelse av vannforsyning – pågikk så sent som våren 1945. Bildemateriale og samtidskilder viser at leiren og dens installasjoner var en integrert del av marinetjenesten i indre Oslofjord, tett knyttet til havne- og verkstedaktiviteten i byen.

Etter frigjøringen i mai 1945 ble anlegget først brukt av norske myndigheter. Høsten 1945 ble brakkeleiren tatt i bruk som Statens interneringsleir for kvinner, der kvinner mistenkt for omgang med tyske soldater ble internert frem til våren 1946. Deretter ble brakkene i flere år brukt som nødboliger; på det meste bodde om lag 150 familier på øya, og det var egen butikk og postkontor i en av brakkene. De fleste brakkene ble revet i 1960-årene. I dag står én lemmebrakke igjen nær klosterruinene, i bruk som sommerrestaurant, og spor etter krigsanleggene kan fortsatt sees i terrenget. Tunnelen er gjenåpnet i inngangspartiet, men ligger delvis under vann og er stengt med gitter.