Tyskerjentene

Mai 1945. Norge feirer frigjøringen. Jubelen langs gatene er høy. Samtidig står en gruppe kvinner – unge, ensomme, kanskje forelsket – alene midt i folkemengden. De får skjenn, hårene klippet, blir isolert. Ikke fordi de har gjort noe ulovlig – men fordi de hadde hatt et forhold til feil mann. Dette er historien om tyskerjentene – kvinner som ble straffet uten verken lov eller dom.

Under andre verdenskrig var det flere tusen norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater. Dette var aldri ulovlig, verken før, under eller etter krigen. For noen handlet det om kjærlighet, for andre om trygghet, eller rett og slett muligheten til mat og beskyttelse i en vanskelig tid. Da krigen tok slutt i mai 1945, var behovet for hevn sterkt. Kvinnene ble sett på som forrædere mot nasjonen, selv om de aldri hadde brutt loven.

Straffene kom raskt og brutalt. Mange ble tvunget til å få håret sitt klippet offentlig, til spott og spe for en hånende folkemengde. Flere tusen kvinner ble internert i leire, ofte under grove og ydmykende forhold. Enkelte mistet sitt norske statsborgerskap og ble tvangssendt til et utbombet Tyskland, selv om de aldri hadde bodd der. Andre ble slått, jaget fra sine hjem eller mistet jobbene sine. Dette skjedde uten lovhjemmel og brøt med grunnleggende rettsprinsipper. Konsekvensene var langvarige. Mange kvinner levde resten av livet med skammen og utstøtelsen. Familier brøt kontakten, lokalsamfunn stengte dørene, og arrene på sjelen ble aldri leget.

Foto: Bildet viser en fransk kvinne som er beskyldt for å ha hatt et forhold til en tysk soldat.

Også barna, de såkalte tyskerbarna, fikk bære byrden. Mellom ti og tolv tusen barn ble født i Norge under og etter krigen med tyske fedre. Mange vokste opp med mobbing, diskriminering og stigmatisering. Flere ble tatt fra mødrene sine og plassert i fosterhjem eller på institusjon. Enkelte ble sendt til Tyskland, andre vokste opp i Norge under forhold som fratok dem en trygg barndom. Mange av disse barna har senere fortalt om utenforskap, lavere utdanning, psykiske vansker og en høyere risiko for selvmord enn andre på deres alder.

Et påfallende trekk ved oppgjøret var at det bare var kvinnene som ble straffet. Norske menn som hadde giftet seg med tyske kvinner ble ikke utsatt for offentlig straff, tap av statsborgerskap eller deportasjon. Kilder viser at minst 28 norske menn var gift med kvinner fra den tyske Wehrmacht, uten at dette fikk noen konsekvenser for dem. Samtidig ble kvinner som giftet seg med tyske soldater, fradømt sitt norske statsborgerskap og i mange tilfeller sendt ut av landet. Denne forskjellsbehandlingen viser at oppgjøret i stor grad rammet kvinnene alene, og at de ble gjort til syndebukker mens mennene gikk fri.

Først flere tiår senere kom en offentlig erkjennelse av uretten. Myndighetene ga unnskyldninger og i noen tilfeller økonomisk erstatning, men for de fleste kom dette for sent. Mange av kvinnene og barna hadde allerede levd et helt liv preget av skam og utenforskap.

Oppgjøret med tyskerjentene står igjen som et mørkt kapittel i norsk historie. Det minner oss om hvor lett et samfunn kan la hevnlyst og sinne overstyre rettferdighet og menneskeverd. Kvinner ble straffet for kjærlighet, og barna bar konsekvensene av valg de aldri hadde gjort. Historien utfordrer oss til å tenke over rettferdighet, empati og hvordan vi behandler de mest sårbare i tider med krise.

De vanligste overgrepene mot tyskerjentene og barna deres

Mot tyskerjentene:

• Offentlig hån og hårrakking: Kvinner ble klippet skamklipte på torget foran store folkemengder som hånte og spyttet på dem.

• Internering i leire: Flere tusen kvinner ble internert i leire som Bredtveit fengsel og på Hovedøya i Oslo, uten lov og dom.

• Tap av statsborgerskap: Kvinner som giftet seg med tyske menn, mistet sitt norske statsborgerskap med tilbakevirkende kraft.

• Deportasjon: Mange ble tvangssendt til et krigsherjet Tyskland, selv om de aldri hadde bodd der.

• Vold og trakassering: Noen ble slått, spyttet på og mishandlet fysisk av både enkeltpersoner og folkemengder.

• Jobbtap og sosial utstøtelse: Mange mistet arbeidet sitt og ble frosset ut av lokalsamfunnet.

• Familiebrudd: Foreldre og søsken tok avstand, og mange kvinner mistet kontakten med sine nærmeste.

Mot tyskerbarna:

• Stigmatisering og mobbing: Barna ble ofte kalt skjellsord på skolen og mobbet fordi faren var tysk.

• Institusjonsplassering: Flere barn ble tatt fra mødrene og plassert i barnehjem eller hos fosterfamilier.

• Lebensborn-stigma: Barn som var registrert i den tyske Lebensborn-organisasjonen ble sett på med særlig mistenksomhet.

• Forslag om deportasjon: Norske myndigheter vurderte å sende mange tyskerbarn til utlandet, blant annet til Australia.

• Psykiske og sosiale følger: Mange levde hele livet med traumer, lav selvfølelse, lavere utdanning, høyere risiko for psykiske problemer og selvmord.

• Arvelig skyld: Barna ble holdt ansvarlige for foreldrenes valg, og ble utstøtt uten å ha gjort noe galt selv.